Pinsedag

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20. kapittel:

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» (Joh 20,19-23)

Slik lyder det hellige evangelium.

Er det én dag man i kirken skal ønske hverandre et «gratulerer med dagen», så er det i dag, på pinsedag. Pinsen kalles gjerne kirkens fødselsdag, dagen for helligåndens komme, dagen hvor kirken ble til – en dag vi feirer 50 dager etter påske. Pinsen har vært en høytidsdag i kirken siden tidlig på 200-tallet. Antallet, 50 dager etter påske, det stammer fra jødedommen. For Moses, sa man, mottok loven og de 10 bud nøyaktig 50 dager etter utferden fra Egypt, altså femti dager etter det første jødiske påskemåltidet i Egypt. Tallet 50 ble slik videreført blant de første kristne: Slik Moses ga loven 50 dager etter den jødiske påske, mottar nå de Jesus-troende Helligånden av Jesus selv 50 dager etter hans død og oppstandelse i påsken. Vi ser og forstår hvor tett jødedom og tidlig kristendom var sammenfiltret det første århundret. 

I dagens prekentekst, fra Johannesevangeliet, det evangelium som er skrevet sist av de fire evangeliene, mot slutten av det første århundre, i en tid hvor nærheten mellom jødedom og den første kirke ikke lenger var like tett, er fortellingen en annen. I dagens tekst fra Johannesevangeliet, er det ikke slik at disiplene får Helligånden etter 50 dager, nei, det skjer på selve oppstandelses-dagen, det var om kvelden samme dag. Umiddelbart forut for dagens tekst hører vi om den tomme grav og hvordan Jesus viser seg for Maria Magdalena.

– Bibelens tekster forteller ulikt om når og hvordan det skjer, men poenget er det samme, disiplene får Den hellige ånd.

* * * * *

Ånden kjenner vi jo i Bibelen også før hendelsene pinsedag. I Bibelen er Guds ånd selve «livbæreren» – ånden fører liv fra Skaperen og til det skapte. I leseteksten fra 1. Mosebok hørte vi om skapelsen: «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.» Tilsvarende omtales alt levende, også dyrene, alt som har «livspust i nesen», som det står senere i Moseboken (1. Mos 7, 22). Og vi hører i Det gamle testamente om mennesker som er «fylt av Guds Ånd», personer som var dommere, konger eller profeter – «åndsfylte» mennesker, et uttrykk vi jo bruker fortsatt. Og vi ser løftene om den kommende Messias-tiden, hvor hele folket skal fylles av Ånden. 

I Det nye testamente er det jo heller ikke slik at det først er på pinsedag vi hører om Ånden. Engelen sier jo til Maria at «Den hellige ånd skal komme over deg» (Luk 1, 35), og når Jesus døpes hører vi at Ånden stiger ned over Ham som en due (Matt 3, 16). Og mens dagens evangelium forteller om Den hellige ånds komme på mer nøkternt og enkelt vis, er pinse og helligåndens komme i Apostlenes gjerninger voldsom, med brus og ildtunger, som vi hørte i leseteksten fra Apostlenes gjerninger.

Pinsen fortellinger lar seg altså ikke forstå som historiske hendelser, at det skjedde slik eller slik. Det tekstene på ulikt vis forteller oss er om Guds nærvær i vår verden – i alt det skapte, i alt som har livsånde. Og nå, i pinsen, om Jesu fortsatte nærvær blant og i disiplene. Og om forandringen som nå skjedde med disiplene. Fra at de var redde, hadde låst seg inne, så er de nå radikalt forandret – redselen er borte, de gjemmer seg ikke lenger. Med glede, iver og åpenhet begynner de nå å fortelle om Jesus og den tomme graven! Og fortellingen føres videre ut i hele verden, også hit til oss i det høye nord. Kirken fødes pinsedag – gratulerer med dagen!

* * * * *

Men hvordan nå tenke om kirke, hva er nå egentlig kirke? I hvilken grad er kirken noe synlig eller konkret, og i hvilken grad noe indre, og usynlig? Er det de rett-troende som kan svare rett på de dogmatiske spørsmål? Er det de som lever strengt etter Jesu ord? Er det presteskapet? Kirken fødes pinsedag, Helligåndens komme og nærvær – men hvem eller hva er nå egentlig kirke?

Dietrich Bonhoeffer er et navn som er kjent for mange av dere, jeg har tidligere ved flere anledninger vist til ham fra prekestolen. Bonhoeffer var tysk luthersk teolog, prest og motstandsmann – var med i attentatplanene mot Adolf Hitler, ble arrestert og så hengt bare uker før krigen var over. Etter krigen fikk hans tekster stor oppmerksomhet og har vært til inspirasjon frem til i dag. Om kirken sier han i boken Motstand og hengivelse: 

«Kirken er et stykke verden, fortapt, gudløs, forbannet, innbilsk, ond verden (...) Men (så sier han): kirken er et stykke kvalifisert verden, kvalifisert gjennom Guds åpenbarte, nådige ord som legger beslag på kirken (...) Kirken er ikke innviet helligdom, men (er) verden kallet av Gud til Gud.»

Bonhoeffer sier her to ting om kirken, og begge deler gjelder samtidig. Det ene handler om hva kirken er ut fra mennesker, det andre hva den er ut fra Gud – og poenget er at de to hører sammen: På den ene side er kirken et stykke verden, fortapt, Gudløs, forbannet, innbilsk og ond – og det i høyeste potens, sier Bonhoeffer, fordi det er her Guds navn misbrukes, gjennom den faktiske forkynnelse som i så altfor stor grad gjør Gud til et intellektuelt leketøy og til en avgud, til tomt tankespinn. Når kirken ikke vil være solidarisk med den onde verden, er og forblir den evig fortapt. – Som når den er opptatt av å rettferdiggjøre seg selv ved å ha rett lære, rett ritus, rett liturgi, opptatt av sin bekjennelse eller av sin kirkelige aktivitet, kirkelig aktivisme. Da er kirken som synderen, den er innkrøket i seg selv, er incurvatus in se, som Luther sier – da er og forblir kirken fortapt.

Men kirken er, sier altså Bonhoeffer videre, også et stykke kvalifisert verden. Kvalifisert gjennom Guds åpenbarte, nådige ord, som tar den i eie, legger beslag på den, selv om den er et stykke verden, og ikke vil gi slipp på den. Kirken er et stykke verden kalt av Gud til Gud. 

Bonhoeffers avgjørende poeng er at kirken bestandig er begge deler samtidig, forbannet og kvalifisert verden – den som kun ser den ene delen ser ikke kirken. Dersom denne forståelse av kirken hadde sagt hva kirken er som forbannet og gudløs, og så sagt noe om hva kirken skal etterstrebe å være, åpenbart og nådig, så hadde man ved det hatt et holdepunkt for den kirkelige aktivitet. Men slik er det ikke. Det at kirken er forbannet, gudløs og velsignet og nådig på samme tid, nettopp det gjør den til kirke. Det er ikke to kirker, man kan ikke flykte fra den forbannede, Gudløse kirke.

Kirkens oppgave er å bringe Guds Ord til verden, underet – livet i døden, kjærligheten i hatet, tilgivelse i synden, frelsen i lidelsen og håpe i fortvilelsen. Det er oppdraget gitt den av Gud selv, til både anstøt og velsignelse. «Ubi est verbum, ibi est ecclesia» (WA 39, II, 176, 8) – hvor Ordet er, der er kirke  – som kvalifisert verden er kirken der hvor Guds åpenbarte, nådige Ord er. Kirkens hellighet opphever ikke dens verdslighet. Men samtidig er den positive formuleringen av kirken like radikal som den negative.

Verden, vi, kvalifiseres, blir kirke, gjennom evangeliet. Når håpet tennes i ditt hjerte, om at vi i Jesus ser Gud selv, ser kraften til å være til i alt det som er til, når troen fødes i oss – vit at det er Helligåndens virke i deg. Så kjære kirke: Gratulerer med dagen! Men ikke for hva vi er, hvem vi er, hva vi får til! Kun fordi vi får dele og holde fast på evangeliet! Kun på grunn av gaven fra Gud selv!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.